Spillegal spillemann

Oppdatert: 21. mai

De fleste av oss naturfotografer bruker mye tid i skogen på vårparten. Nettopp for å oppleve blant annet tiurleikene. De spilleglade fuglene er et av vårens vakre eventyr, og drømmen om «gullbildet» trekker oss ut til lange netter i telt. Noen ganger gir enkelte av disse individene oss en større mulighet for gullbildet enn ellers, og det er når hormonene spiller de et puss, at de blir spillegale spillemenn.

Av: Henning Harsem Etter å ha vært på tiurleik flere netter denne våren uten å ha oppnådd så mange gode fotomuligheter, så var gleden stor når en kamerat tipset om denne spilleglade karen ikke så lang unna.


Med godt mot dro jeg av gårde neste morgen. Etter et par kilometers vandring er jeg på plassen, men hører ingen ting. Ingen lyd som ligner på spillende tiur. En hakkespett og et mylder av småfugl setter likevel et hyggelig preg på morgenstunden i det solen tar tak i tretoppene rundt meg. Det kjølige draget i lufta og 0 grader gjør at mine drømmer om gullbildet lokker. Bildet av tiuren i tidlig morgenlys hvor varmedisen stiger ut av nebbet. Slike tanker drar meg lett ut av senga klokka 4.

Jeg har vandret i over en time i området uten å høre noen spillende tiur, og legger turen hjemover i forvissning om at den ikke var i området. Men langt over halvveis tilbake til bilen får jeg en dårlig følelse av å ha gitt opp litt for tidlig, og tar en titt til på kartet. Det går jo en sti opp fra veien som jeg ikke har forsøkt, og det kan se ut som om det kan være dit referansebeskrivelsen angir. Jeg snur – jeg kan jo ikke la en slik unik mulighet for fotografering av tiur gå fra meg. Jeg finner stien og tar noen forsiktige steg de første hundre meterne. Der, der hører jeg at han spiller - en strofe av den velkjente melodien kommer, og like etter hører jeg vingeslag og ser en skygge forsvinne oppover åsen. Akkurat ja var min første tanke - der dro’n, så her var den moroa over. Dette er jo helt normal oppførsel hos tiur som spiller. Oppdager de deg, så tar de som regel til vingene, eller beveger seg raskt langs bakken.


Den karen jeg leter etter, han er av en annen kaliber. Han er ikke redd, han utfordrer heller enhver som kommer i hans vei. Med god tro på at det ikke var denne tiuren som dro av gårde, tar jeg meg en lengre pause i området for å lytte. Halvtimen går og jeg hører eller ser ingen tiur. Igjen tar mismotet meg, og jeg tenker på hjemturen. Likevel slipper ikke helt ønsket om å oppleve en spillegal tiur meg, og jeg fortsetter stien oppover. Jeg tar noen steg og lytter – vel vitende om at jeg ikke hører han så langt. Sola har tatt godt tak, og det begynner å bli morgen for folk flest. Stien jeg går er godt merket og er i et populært turområde. Det er derfor lett å bevege seg ganske lydløst.

Jeg stopper for å lytte igjen, men hører ingen tiur. Noen steg til, så ser jeg skyggen av noe som ligner halefjærprofilen på en spillende tiur. Det er bare 30 meter, og det er helt stille. Ingen lyd på ti sekunder, men så kommer de første kneppene. Deretter så kommer de velkjente strofene med den velkjente «filinga» på slutten. Uten at jeg er sikker, så antar jeg at han er blitt kjent med mitt nærvær. For å komme unna den sedvanlige «kvisten i veien» tar jeg noen steg av stien til venstre og setter meg ned på kne. Herfra har jeg fin høyde og fri sikt. De første bildene blir tatt på 400 mm. Det blir ikke en «keeper» av dette, men jeg er i gang. Nå har han tydelig vis fått snus på mitt nærvær og han tar noen steg mot meg. Litt forsiktig til å begynne med, men i løpet at et minutt er han rett foran meg. Det er på tide å ta frem «avstandskvisten». Jeg vil nødig ha han helt innpå, slik at jeg må bruke armer og bein. Denne to meters kløfta kvisten gjør god nytte, og er skånsom mot brystkassa på fuglen.

Grunnen til at jeg ønsket dette møtet var jo å ta gode bilder av tiur, men det viser seg mer krevende enn antatt, for denne karen gir seg ikke så lett. Han skal absolutt forbi kvisten og ta meg – totalt blottet fra at min skikkelse på neste to meter skulle utgjøre noen som helst fare. Han kjemper med kvisten, over, under, til siden, over igjen. Tiden går og armen jeg holder avstandskvisten med begynner å verke. Høyrearmen kjenner også at å holde en 400 mm i en hånd over tid blir tungt. Skjønner med det at jeg ikke er satt opp ned rett utstyr. Her burde jeg hatt vidvinkel i stedet. Jeg burde sikkert tenkt på det, men nå er det ikke tid til å bytte objektiv. Ennå har jeg til gode å skifte objektiv smidig og lett med en hånd, samtidig som en kamplysten tiur er en meter unna.


Jeg beveger meg sakte bort fra tiuren, i håp om at han blir fornøyd og slipper meg fra seg. Det gjør han ikke, han følger meg på kvistens avstand i lang tid. Etter tiden på bildene mine ser jeg i etterkant at dette har pågått i tre kvarter. Jeg tar noen tydelige steg tilbake og fortsetter til han slipper. Endelig litt pause. Tenker det var godt for begge.

Jeg får tid til å bytte objektiv og gjøre kameraet klart for ny runde. Jeg tenker å gjøre dette så kortvarig som mulig, for å spare både han og meg. Ut fra første runde har jeg forstått at han følger meg dit jeg går, og jeg ser på mulighetene for å få han i rette lyset. Solen skinner så fint mellom trærne på furumoen, og et sted skiller seg litt ut som et podie. Her kan jeg få en vinkel hvor tiuren står litt høyere enn meg, og jeg kan oppnå at sola står inn i bildet samtidig. Etter en god runde rundt, for å komme dit jeg ønsker han, setter jeg meg ned igjen. Da blir han provosert, og tar til vingene for å skremme. Bare tre meter fra meg lander han og setter i gang å spille av full hals. Jeg tar frem kvisten og går rundt på nedsiden av «podiet», og inntar mitt fotopunkt. Da er vidvinkelen klar – 16 mm og en blender som gir meg god dybdeskarphet. Da er det bare å dandere modellen på plass. Skulle så gjerne hatt han på stubben rett der foran, men så velvillig er han ikke. Han vil heller til kamp med kjempen bak kvisten, og jobber iherdig for å komme forbi.

Jeg blir nødt til å sette på bakskjermen på kamera. Tar ikke sjansen på å ha en crazy tiur under en meter fra meg når jeg har øye i søkeren. Jeg setter fokus og legger meg på utløseren. Skulle gjerne tatt en kikk på resultatet inne imellom, men i denne kampen er det ikke tid til slikt. Aldri har jeg ønsket meg en fotoassistent mer enn nå, men her er det bare å ta det man klarer av bilder før man trekker seg tilbake. God og sliten i både kvist- og kameraarm trekker jeg meg rolig tilbake. Han er litt mer vant til meg nå, så han er ikke så aggressiv lengre. Jeg får faktisk tatt en selfi med tiuren bak meg før jeg går.

Jeg setter meg ned på god avstand og utenfor synsfeltet til tiuren for å se gjennom bildene. Jo da – noe av det jeg tenkte er på minnebrikka, så jeg er fornøyd. Etter to minutter hører jeg «kameraten» tar til vingene og setter seg i ei stor furu et stykke unna. Egentlig tror jeg vi begge er godt fornøyd der vi skiller lag. For han er et nytt slag vunnet, og inntrengeren er bekjempet. For meg har det vært en fantastisk opplevelse med gode fotominner.


Om det ble noe gullbilde – det gjenstår å se.


54 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle