Huggormen er en skapning mange ikke ønsker å treffe. Der var jeg også, men jo mer jeg blir kjent med den, jo mer vil jeg faktisk ha med den å gjøre, for den er en fantastisk skapning og et flott fotomotiv.
Av: Henning Harsem
Gjennom tiden har jeg sett noen råe bilder av huggorm. Mange av de har vært tatt av en superentusiast som heter Thor Håkonsen. Han lever og ånder for å ta vare på, bygge kunnskap og informere om disse litt fryktede skapningene. Selv garvede turgåere og friluftsfolk rynker gjerne på nesa når man nevner huggorm.
Det fleste av oss, til tross for at vi oppholder og beveger oss mye i skog og mark, opplever jo ganske sjelden å treffe på orm. Til tross for et aktivt liv ute, er min antakelse at jeg nok ikke har mer enn en observasjon av orm i året. Sjelden, nei aldri, har jeg opplevd noen risiko i disse møtene. Fra tid til annen kan den komme brått på, særlig når man selv er i litt rask bevegelse.
Foruten det, synes det å skulle ganske så mye nærhet og provokasjon til for at huggormen skal angripe. Vel – angripe? Litt usikker på det siste her, angripe er vel neppe rett når man setter seg i dens posisjon. Det handler vel mer om å forsvare seg mot noe stort og livstruende. Med de tankene blir det ikke så vanskelig å forstå hvorfor den velger å hugge. Det blir også lett å forstå at det bare er å trekke seg litt unna, så er naturens harmoni raskt gjenopprettet. – Det kan du ta med deg til neste gang du ønsker å slå den i hjel. To steg tilbake og situasjonen er helt ufarlig.
Så til fotograferingen da. Jeg har satt meg ned for å planlegge en fotoshoot med disse skapningene. Det høres kanskje litt optimistisk ut, at man skal ut å fotografere huggorm, når huggormen i utgangspunktet er et sjeldent syn. Men med hjelp av nevnte Thor, som jeg kjenner gjennom den lokale fotoklubben, så er jeg veldig sikker på at vi finner huggorm. Da gjenstår nemlig bare å være godt forberedt, med det rette utstyret.
For å velge utstyr går jeg gjennom bildene til Thor på hans Instagram @wondersofcoldblood. Her er det bare å nyte tilretteleggingen av EXIF (informasjon om innstillinger og utstyr). Nå er det ikke første gangen jeg er med Thor på tur, så litt erfaring har jeg. Men sist gang hadde jeg bare med meg min 100-400 mm, med en nærgrense på 0,98 m. Den er i egentlig veldig aktuell igjen den, men i ettertid har jeg synes at bildene har et svært kort fokusområde. Vi snakker i grunn om bare 1 til 2 cm, og det betyr at mye av bildet blir uskarpt.
Etter en times tid med notering av aktuelt utstyr og innstillinger, noterer jeg meg også aktuelle vinker og posisjoner som er ønskelig for gode bilder. Om du tok turen innom bildene til Thor, så ser du at det ikke blir helt det samme om du tar bildene rett ovenfra, slik de fleste turfotografer ville gjort, som å legge seg ned på samme nivå som ormen, og skyte langs bakken. Tanken om at en annen orm kiler seg opp buksebeinet siger innpå meg, men det er jo bare å stålsette seg med at dette blir gøy. Ikke orm i buksebeinet, men det hele, sånn totalt sett.
Så med disse forberedelser ender jeg opp med å ta med meg to kameraer denne gangen. Ett kamera med 16-35, og ett med 90 macro. Så da skjønner du at jeg denne gangen ikke legger noe imellom. Her skal det skapes nærbilder. I tillegg monterer jeg en fjernstyrt blitz, slik at jeg får godt nok lys i forgrunnen. Fjernstyrt fordi jeg ønsker å holde blitz’n i den retning jeg ønsker lyset fra, og ikke være avhengig av samme lysretning som jeg skyter.
Etter en gjennomgang av PhotoPills, en uvurderlig app for oss glade amatører, så ser jeg at blender 10 på 24 mm vil gi meg en god dybdeskaphet. Prisen jeg må betale, er at jeg må inn på under en halv meters avstand, så et par gode hansker er derfor også med i bagasjen.
Det er fortsatt tidlig på morgenen når vi går ut i skogen Terje Busk og jeg. Vi har alliert oss med Thor som kjentmann. Å lete etter huggorm uten noen referanser, ville være en for tidkrevende oppgave. Det er ganske avgjørende å komme på plass i den tiden hvor ormen trekker ut på solplassene etter en kjølig natt. Med god hjelp av Thor finner vi raskt den første huggormen. Den er ikke av det mest tålmodige slaget, så den stikker i gresset. Men ikke lenge etter, så finner vi en som gir oss litt bedre tid til å fotografere.
Med 90 macro blir de første bildene tatt. Først med blender 2,8, så med blender 10 for å sikre dybdeskapheten slik jeg ønsker. Nærmere sier Thor, og jeg kjenner at nærheten begynner å bli påfallende, men kryper nærmere for å få de bildene jeg ønsker. Avstanden fra objektivet til huggormen er nå bare 10 cm. Jeg streifer en tanke om at min reaksjonstid ikke kan måle seg med huggormens, så spenningen stiger.
Bildene sitter, og vi gjør nye søk etter nye individer. Jo da, det er flere i nærheten, og det blir tatt noen flere bilder. En stålorm viser seg også, så den blir også fotomodell denne morgenen.
På tur i skogen en morgenkvist, med alle sanser rettet mot å finne fotoobjekter på bakken dukker det opp mange muligheter. Denne turen ender med å bli et flott minne med gode fotovenner. Og i arkivet havnet det noen bilder som blir med meg på resten av reisen.
Om du nå fortsatt ikke liker huggorm, så håper jeg du kan like bilder av den, og respektere den som en viktig del av vårt artsmangfold.
Comments