• Admin

Hekta på ugle

Denne våren har jeg fulgt utviklingen i ei kasse med perleugler, og jeg må si det var en spesiell opplevelse å følge ugleungene ut av kassa og ut i den store verden. Vel verdt forberedelser og 150 mil med kjøring.

Av: Henning Harsem

Det hele begynte med at jeg etter inspirasjon av fotovenner snekret meg noen uglekasser tidligere i vinter, og plasserte de ut både i lokalmiljøet her i Sørum og på Rena i Østerdalen.

De fleste kassene ble snekret av grove bord, som gjorde kassene ca. 25 x 25 cm i bunnmål, og 50 cm høye. Grove bord, for å sikre at ugleungene klarte å klatre ut av kassa når den tiden kom.



Ambisjonene var større når prosjektet startet. Alle kassene var opprinnelig tenkt som uthulede grove stammer, men etter å ha gjort det med en stamme, så falt den ideen død. Selv om jeg brukte motorsaga fra begge ender, var jobben krevende. Langt mer krevende enn å snekre kasser. Det kanskje spesielt fordi jeg var så heldig å kunne bruke snekkerverkstedet til stefaren min. Her lå alt til rette for å få fart på produksjonen, og flere kasser var ferdig på noen timer.


Etter å ha avtalt med aktuelle grunneiere om utplassering, så bar det ut i skogen i februar for å henge opp kassene. Å kontakte grunneierne var i grunn bare en fryd, velvillige alle sammen, og flere var med ut å hang opp kassene. Lurer du på hvem som eier skogen du ønsker å bruke til slikt, er norgeskart.no en fin kilde til kunnskap om eier. Her kan du via grunnboka få kontaktinformasjon helt gratis, om du logger på med bankid.


Det gikk noen uker før jeg forventet fugl i kassa, selv om jeg hadde hørt at uglene nok kunne flytte inn i kassa så tidlig som i februar. Jeg sjekket etter noen uker, og så på viltkamera at ei av de lokale kassene hadde hatt besøk av ei haukugle. Den var nok ikke fornøyd med lokalet, for den bestemte seg for annet bo denne sesongen.


På Rena gikk det bedre. I kassa som var uthulet av en granstamme, hadde det flyttet inn ei perleugle i april. Den tittet raskt ut når jeg beveget meg nedenfor kassa, som hang noen meter opp i ei furu. Området som kassa ble hengt opp var et variert skogsområdet med blanding av åpen furuskog, gammel granrust og ung løvskog like i nærheten. Litt usikker på hvor viktig akkurat dette er, men valg av sted skjedde også på grunn av observasjoner av ugla via lyd om høstkvelden året før.


Ukene gikk, og jeg ventet mer og mer på tidspunktet hvor uglene skulle komme ut av kassa. Uten pålitelige viltkameraer montert, var jeg ofte oppom for å sjekke status. En ting var jeg fast bestemt på, og det var at en fotomulighet av de første timene ungene var ute av kassa, det skulle jeg oppnå dette året. Dette var også den eneste kassa hvor det var liv, så det var ikke nødvendig å prioritere.


Det var lett å vite at de var der, for bare litt bevegelse i nærheten, så kom det lyd fra kassa. Den 13. juni får jeg melding fra viltkamera om at det var bevegelse på bakken foran kassa. Jeg ser ingenting på bildet, men skjønner at noe må ha utløst kamera. Jeg ringer stefaren min som tar turen nedenom, og han forteller at uglene er ute av kassa. Etter litt leting finner han en av ungen i et lite grantre i nærheten, og før vi har lagt på røret sitter jeg i bilen på veg til Rena. Ja det er en tur på nesten 2 timer, men denne muligheten skulle ikke gå fra meg. Det eneste som nå truer bildene jeg ønsker meg, er lyset. Klokka er åtte om kvelden, og sola gir meg ikke særlig fotolys etter klokka 10 i skogen.


Vel fremme er det akkurat slik at sola slipper skogbunnen, og jeg får noe lys å jobbe med. Det tar heldigvis ikke lang tid før jeg finner ugleungen i grantreet, og jeg kan sikre meg de bildene jeg har jobbet så hardt for. I hvertfall nesten. Alt var jo selvfølgelig ikke helt perfekt. Den lille perleugleungen satt bom stille på samme sted i det tette grantreet, så mulighetene for å vaiere baklys og utsnitt ble veldig begrenset. Men slik er det med naturfoto, vi styrer ikke alt, og det er også noe av sjarmen.


Til tross for en god økt med leting fant jeg ikke andre unger denne kvelden, og måtte nøye meg med dette. Til tross for litt magert fotoresultat, så ble jeg fornøyd med å være til stede denne første dagen ute av kassa for denne lille. Et flott øyeblikk etter mye innsats. Men tross milevis, ja faktisk kanskje så mye som 150 mil, med kjøring for å se til utviklingen i kassa, så er planene større for neste sesong. Da skal det ut flere kasser og plattinger, også for lappugle og hubro.


Man kan trygt si man er bitt av basillen.

9 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle